Løse tråder

Jeg har tegnet og skrevet så lenge jeg kan huske. Permene på gamle barnebøker fra jeg var barn er fulle av løpende dyr og kloke pappan min tok vare på brev og farsdagskort som vi sendte han da han var med forsvaret i en annen del av verden. De også fulle av løpende dyr.

I fjerde klasse på barneskolen fikk vi utdelt hver vår lille bok til å tegne i mens læreren leste for oss. Da kom min første tegneserie til. Det var hester det gikk i og det fortsatte i mange år. Jeg datt av lasset i mattetimene i 9.klasse og første året på videregående lå det alltid en tegneserie under matteboka i timene som jeg jobbet på når læreren ikke så. Mitt store idol var Lena Furberg som levde av å tegne serier på fulltid. Hun hadde generøst delt av sine erfaringer fra da hun debuterte med tegneserien Mulle og frem til hun kunne leve av det og bo og jobbe hvor i verden hun ville.

På ungdomsskolen var favoritttimene norsk når vi fikk skrive eventyr. Jeg levde meg sånn inn i de at jeg nesten aldri kom meg ut igjen. Første tentamensstilen kom på rundt tretten sider fordi jeg ikke klarte å komme til en slutt før tiden løp ut. Slutten ble ganske lite gjennomtenkt om jeg husker riktig fordi jeg bare skrev spontant og ikke hadde tenkt over handlingsgangen. Det var stort sett slik jeg jobbet i tenårene – lagde tegneserier hvor jeg bare levde meg inn i en handling uten den helt store planen. Derfor ble heller ikke så mange av disse ferdige da det alltid dukket opp en ny, spennende idè underveis som jeg hoppet over til. Noen ble likevel ferdig og disse ble brukt i portfolioen da jeg søkte meg inn på Kunstskolen i Rogaland. Jeg skulle bli tegneserietegner! Kunstskolen ble for «mye kunst» for meg og for lite tegning. Jeg begynte å skulke for å sitte hjemme og tegne og hoppet av etter første året. Da jeg var 19 fikk jeg utgitt en adventstegneserie i lokalavisa.

Første året som gift satt jeg også mye ved skrivepulten, med ryggen til verden. Denne gangen hadde jeg en plan – en stor plan. Denne serien skulle bli stor og den skulle gis ut.

Så ble man altså innhentet av selve livet. Fem barn ble det til slutt og omsider en ordentlig utdanning og skikkelige karakterer. Mattematikken fikk jeg også rettet opp i. Noen dikt kom til gjennom alle årene når jeg en sjelden gang hadde tid til litt sentimentalitet – noe som ikke var så ofte da jeg alltid fyller dagene med ting å gjøre. Egen bedrift med salg av kunsthåndverk hadde jeg også noen år. Og en flokk med sauer og femogtyve angorakaniner. Og tegneserien ligger i en bunke med hundreogørten andre påbegynte tegneserier i uthuset.

Siste året av barnehagelærerstudiet lagde jeg altså boka om Hedda edderkopp og i prosessen rundt dette skjønte jeg at det å lage og utgi egen bok faktisk lar seg gjøre. Jeg har sendt inn et manus til et av de store forlagene en gang i tiden – et eventyr for litt større barn, men med avslaget dalte vel også selvtilliten litt. Nå har den steget igjen, selv om den går i bølgedaler fremdeles.

Alle disse valgene man har tatt oppgjennom årene – utdanninger som ikke ble ferdig, prosjekter man ikke fullførte – som kan ses på som bortkastet tid – jeg ser det som en læringsprosess. Det er en masse løse tråder som jeg nå forsøker å samle.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Drevet av WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: